Skal denne søte krabaten få komme i elektronisk utgave?

Den britiske sikkerhetsministeren Vernon Coaker sa i forrige uke at datalagringsdirektivet ikke går langt nok. Hans departement jobber derfor nå med å modifisere det eksisterende lovforslaget om elektronisk overvåking til å påby lagring av kommunikasjonsdata også for sosiale nettverkssteder som Facebook og Myspace.

Det er ikke det at jeg er redd for at noe slikt kommer til å gjennomføres i Norge, selv om saken viser hvordan direktivet kan være den utløsende faktoren for en gradvis overgang til et overvåkingssamfunn. Jeg oppfatter norske politikere som forholdsvis edruelige i denne saken sammenlignet med sine britiske kolleger, og jeg velger å tro at en eventuell norsk versjon av direktivet vil være så minimal som mulig. Nei, det som slår meg med denne saken er at den godeste Vernon Coaker¹ uten selv å være klar over det har fremført det viktigste og beste argumentet mot datalagringsdirektivet: Det vil ikke virke.

Det at den britiske regjeringen ser seg nødt til å utvide direktivet til nye kommunikasjonskanaler viser at det allerede er utilstrekkelig til det som er hensikten med det, nemlig å beskytte mot kriminalitet av alle slag. Datalagringsdirektivet dekker i utgangspunktet kun data som lagres av nettleverandørene, slik som tidspunkt og mottaker for ebrev sendt fra epostkontoen du får sammen med bredbåndsabonnementet ditt. Personer med skumle hensikter (og alle andre, for den saks skyld) kan unngå dette ved å benytte andre nettbaserte kommunikasjonskanaler, slik som Facebook. Det er dette den britiske regjeringen ønsker å slå ned på. Men nettets muligheter stopper ikke der. Det finnes utallige kommunikasjonskanaler som hverken dekkes av Datalagringsdirektivet eller den foreslåtte britiske utvidelsen. Direktivet dekker for eksempel ikke nettbaserte epostleverandører som Hotmail og Gmail. Hvis man skulle overvåket disse også for mistenkelig kommunikasjon ville det koste enorme ressurser, ressurser som heller kunne vært benyttet til politiarbeid som virker. Og for hver kommunikasjonskanal man klarer å dekke vil det finnes utallige andre som man kan gå over til hvis man ikke ønsker at ens kommunikasjonsdata skal registreres.

Dermed står man igjen med et gigantisk verktøy som er komplett ubrukelig til det som opprinnelig var hensikten med det, men som derimot inneholder massevis av kjente og ukjente sikkerhetshull og muligheter for misbruk av både myndigheter og kriminelle. Det er skjedd altfor mange ulykker med lagring av data til at jeg kan stole på noen sikkerhetsprosedyrer nettleverandørene innfører, uansett hvor innfløkte de er. I tillegg er det naivt å tro at nettleverandørene alltid vil følge loven til punkt og prikke. Seneste eksempel er fra Tyskland, hvor Deutsche Telekom demonstrerte at de er særdeles uskikket til å tiltros langvarig lagring av trafikkdata.

Datalagringsdirektivet betyr så mye mer enn kamp mot terrorisme. Et samfunn der hvert individ til enhver tid potensielt er under overvåkning er et fundamentalt anderledes samfunn enn det vi har i dag, noe Bruce Schneier har skrevet ypperlig om (Anbefales!). Spør derfor deg selv om du ønsker dette samfunnet. Og gjør deg så opp en mening.

1. Som ironisk nok har George Orwell som en av sine favorittforfattere.

Så får vi se hva fremtiden bringer for privat romfart. I første omgang vil nok slike private oppskytninger bli brukt til å plassere kommersielle satellitter i omløp, slik som kommunikasjons- og værsatellitter. Jeg håper at dette vil være med på å trekke ned prisen for slike oppskytninger, sånn at mindre selskaper og forskningsinstitusjoner også får muligheten til å benytte rommet. Samtidig er det viktig at det utarbeides gode retningslinjer for bruk av rommet, siden det er begrenset med plass i omløpsbanene rundt jorda. Romsøppel kan også bli et problem hvis det ikke finnes gode rutiner for å kassere gamle satellitter.

Men det viktigste slike private oppskytninger kan bidra til er å fremme teknologien på området. Dette kan komme alle til gode, både private og nasjonale romfartsorganisasjoner. Jeg håper bare at ikke de nasjonale organsiasjonene slik som NASA og ESA (eller kanskje heller deres bevilgende myndigheter) ser på dette som en hvilepute for sin egen satsning. Men nå som de har fått hard konkurranse fra Kina ser de seg vel nødt til å skjerpe seg de også.

De som kjenner meg vet at jeg ikke er den første til å applaudere det kapitalistiske system, men her er et område der kapitalismen virker: Privatpersoner og bedrifter fra hele verden spytter inn penger for å få til noe nytt. Så akkurat idag skal jeg være kapitalist en stakket stund.

Vi må nok vente en stund på faktiske resultater dog. Dagens hendelse er kun en test av utstyret, men den er symbolsk viktig likevel. Effekten vil skrus oppover i løpet av oktober, før anlegget skrus av for vinteren. Dette er fordi strømregningen til nedkjøling av de superledende magnetene ellers ville blitt for stor. Banebrytende forskning må vi nok derfor vente til neste år for å få se.

Men det var ikke partikkelfysikk jeg egentlig skulle snakke om nå. Dagens hendelse er nemlig et av flere symptomer på et større problem i verdens fysikksamfunn. Newsweek har en interessant artikkel på nett nå om hvordan Europa har tatt igjen USA på forskningsfronten. Partikkelfysikk har nemlig lenge vært amerikanernes domene. Standardmodellen i partikkelfysikk er i stor grad utviklet av fysikere ved universiteter i USA, og en stor andel av etterkrigstidens Nobelprisvinnere i fysikk er amerikanere. Dette til forskjell fra starten av nittenhundretallet, da den moderne fysikk ble grunnlagt av storheter som Erwin Schrödinger, Werner Heisenberg, Paul Dirac, Enrico Fermi, Wolfgang Pauli, Louis deBroglie, Hendrik Lorentz og Albert Einstein, alle fra Europa. Nå ser det ut til at balansen igjen skifter tilbake over Atlanteren.

Hvordan kan jeg påstå dette, og hvorfor er det et problem?

LHC er en formidabel maskin, men den er ikke den første i sitt slag. På åttitallet bevilget den amerikanske kongressen penger til å bygge den såkalte “Superconducting Super Collider”, som ville vært enda kraftigere enn LHC dersom den hadde blitt ferdigbygd. Det ble den aldri. Etter en rekke budsjettoverskridelser ble prosjektet kansellert i 1993, etter at 2 milliarder dollar allerede var brukt. Det er godt mulig at prosjektet var forut for sin tid, og at den nødvendige teknologien først ble billig nok i vår tid. LHC har også nytt godt av at mye av infrastrukturen allerede var på plass etter at det forrige eksperimentet ved CERN, LEP ble demontert. Uansett, dette satte partikkelfysikken i USA tilbake flere hakk, siden pengene som var brukt kunne ha gjort nytte andre steder.

I årene etter at LEP ble tatt ned er det akselleratoren Tevatron ved Fermilab i USA som har stått for de største oppdagelsene innen partikkelfysikk. Men laboratoriet var nylig inne i en finansiell krise grunnet et plutselig bevilgningskutt fra kongressen. Laboratoriet ble heldigvis reddet av en nødbevilgning i siste liten, men den var ikke på langt nær stor nok til å veie opp for kuttet. Disse episodene har uansett ført til at amerikanske forskere har liten tilitt til det politiske systemet og at de frykter for fremtiden. Noen av dem har startet et initiativ som heter Science Debate 2008 for å få forskning på dagsorden i presidentvalget, men mottagelsen har vært lunken fra begge de politiske leirene. Vitenskap fenger rett og slett ikke velgerne godt nok.

Sammenlign dette med LHC, der 60 nasjoner har bidratt med betydelige beløp fra sine statsbudsjett for å dytte fysikkens grenser fremover, og man begynner å se et mønster. Europa drar fra. Nå har det alltid vært en sunn konkurranse mellom de to kontinentene om å gjøre de mest spennende oppdagelsene. Ved ovenfor nevnte Fermilab har de faktisk fortsatt et lite håp om å oppdage Higgs-bosonet før LHC (selv om oddsene er imot dem). Men for at konkurransen skal være konstruktiv og presse miljøene til sitt ytterste må den være nettopp det: Sunn. Det blir den ikke hvis den ene siden blir fullstendig utradert. For ikke å snakke om at det er mye høykvalitets forskning som rett og slett ikke blir gjort slik budsjettsituasjonen i USA er idag. Det taper vi alle på.

Så her er et lite ønske om at USA igjen må bli stolte av sine framifrå forskere, og gi dem de ressursene de trenger. Dessverre har jeg ikke store forhåpninger til noen av presidentkandidatene, og kongressen virker like tiltaksløs. Det er ikke enkelt å være håpefull i et slikt miljø.

Men det får være nok pessimisme! Dette skulle jo være en gledens dag! Vi får trøste oss med at LHC vil gi oss masse spennende empiri, og håpe at lovgiverne i USA vil se på den og gremmes. La oss avslutte med en LHC-rap for å få opp humøret. Her vil du lære alt om hva man håper å finne ut av i tiden fremover:

Oppdatering:
Både John McCain og Barack Obama har nå svart på henvendelsen fra ScienceDebate2008, og svarene deres kan leses side om side her. Så får vi håpe at ikke bare forskere vil lese dette.

I Tartu oppdaget jeg disse to livsnyterne på en gammel gangbro:

Hva er det de røyker, mon tro?

Hva er det de røyker, mon tro?

Etter Tartu reiste jeg videre til Riga, hvor jeg fant disse to krabatene:

Rosa og hvit Krabat

Munnen på den hvite med gevir var tegnet på i ettertid. Vis-à-vis denne var dette mønteret:

Artig mønster

Gatekunst i Riga

Det ser ut som mønsteret inneholder en form for skrift. Lurer på hva det betyr?

Men den morsomste gatekunsten jeg kom over var denne tegningen som var hengt opp på fundamentet til den store hengebroen i Riga:

Pikene i Riga

Pikene i Riga

Piken til venstre ser ut til å være litt kjønnsforvirret. I snakkeboblene står det:

“WHERE ARE WE?”
“THIZ IS RIGA YO”

Bare sånn i tilfelle du lurte på hvor du var.

Først ut er litteraturmemet. Her skal man skal gripe tak i nærmeste bok, uansett hva, og slå opp på side 123. Så skal man kommentere setning nummer 5, 6 og 7.

Boken som ligger nærmest, under en ferdigbrettet lilla F-117 Nighthawk, er Origami Design Secrets — Mathematical Methods for an Ancient Art av Robert J. Lang. Dette er en stor og flott bok om litt mer avansert origami som jeg har begynt å fordype meg i. Det står masse interessant teori om hvordan man kan designe nye origamifigurer. Dessverre hadde vi litt uflaks her, for på side 123 havner vi midt i bretteinstruksene for en såkalt “Goatfish”:

Reverse-fold the corner. Fold the two points up and out to the sides, one to the left, one to the right. Repeat behind.

Hm. Litt kryptisk uten de medfølgende illustrasjonene. Siden det var såpass kjedelig, tar jeg liksågodt med nest nærmeste bok også. Det er Stephen Kings “The Gunslinger”, første bok i hans episke syvbindsverk “The Dark Tower”. Her finner vi:

“Go slow,” a dragging, clotted voice said from within the wall. And the gunslinger felt the dream-like terror deepen and grow almost solid. It was the voice of Alice, the woman he had stayed with in the town of Tull.

Se det var litt mer action. Til de som måtte være skeptiske til Stephen King: The Dark Tower er ikke en vanlig Stephen King-skrekk. Serien er Kings bidrag til fantasy-sjangeren, som jeg har fått anbefalt mange ganger. Jeg har ikke lest nok til å få et skikkelig inntrykk ennå, men det ser så langt ut som at forfatteren har klart å tilføre noe nytt til en ofte repeterende og oppskriftsmessig sjanger. Blandt annet blander den sammen flere forskjellige myter, for eksempel Western i Sergio Leone-stil, naturmagi og middelalderske føydalsystemer. Avsnittet over viser noe av denne mystikken, ihvertfall hvis jeg røper at det slett ikke er Alice i egen person han står og snakker med.

Neste mem ut er musikkmemet. Det går ut på følgende:

Lag en liste over fem sanger du hører på, som du liker akkurat nå. Uansett sjanger, det må bare være musikk du liker akkurat nå. Utfordre fem nye på det samme.

Jeg kan jo selvfølgelig ikke lage en slik liste uten noe av Steely Dan, og da tar jeg først og trekker frem et godt gammelt klipp, der de fremfører en av sine første slagere, Do It Again. Denny Dias spiller flott gitar.

For ikke så altfor lenge siden oppdaget jeg omsider hvor fint Belle & Sebastian kan være. Spesielt låta “Like Dylan in the Movies” har satt seg på hjernen min:

Et norsk band som fortjener mye mer oppmerksomhet er Dinosau, her med “Derr Lady”.

Litt Bach må til, og selvsagt skal Glenn Gould få æren av å fremføre et av mine favorittpreludier og -fuge, nemlig nr. 14 i fiss-moll fra bok 2:

Burt Bacharach er en av mine favorittlåtskrivere og -arrangører, og for noen år siden hadde han et svært vellykket samarbeid med Elvis Costello, som blant annet medførte denne nydelige sangen:

Jeg hadde lyst til å poste noe av det norsk-svenske jazzbandet Atomic også, men jeg fant dessverre ingen videoer, og sannelig har jeg allerede fylt opp kvoten på fem låter også. Men det er lydprøver på nettsiden deres, som jeg anbefaler alle å sjekke ut.

Litt lite frijazz var det også, men for det kan man jo heller sjekke min forrige musikkpost, med World Saxophone Quartet.

Såh, da gjenstår det bare å sende det videre? Jeg er jo vanligvis motstander av slike kjedebrev, men disse memene var såpass morsomme at jeg skal inngå et kompromiss og tagge bare tre andre, istedenfor de påkrevde fem. Jeg tagger herved Håvar, abre og Nicolas, men det er selvsagt valgfritt om man ønsker å ta opp tråden.

Det er på tide å riste liv i bloggen igjen etter lengre tids pause, og jeg tenker å starte med en aldri så liten filmanmeldelse. Jeg har nemlig kastet alle hemninger og begitt meg til kinematografen for å se Mamma Mia!, filmatiseringen av den populære musikalen med samme navn.

Hvis du ikke har sittet under en busk de siste årene, så har du nok fått med deg at Mamma Mia! er en musikal med bare ABBA-låter. Den vakte spesielt stor oppsikt i norske medier, siden norske Lisa Stokke hadde hovedrollen i den første oppsetningen i London. Hvorom allting er: Som så mange andre musikaler har også denne endt opp på det store lerret, og det med et stjernelag av skuespillere som kan sees på plakaten over.

Historien, som er basert på filmen Buona Sera, Mrs. Campbell, består i at Sofie (Amanda Seyfried) har snoket i den gamle dagboken til sin mor Donna (Meryl Streep), som driver et nedslitt hotell på en gresk øy. Sofie vil vite hvem som er faren hennes, og finner i dagboken tre kandidater (Pierce Brosnan, Colin Firth og Stellan Skarsgård) som hun prompte inviterer til sitt nært forestående bryllup. Selvsagt uten å si fra til sin mor. Dette skaper alle slags pinlige og/eller emosjonelle situasjoner, som selvsagt alle blir gode unnskyldninger for å lire av seg en sang signert herrene Andersson og Ulvaeus.

Jeg er vanligvis ikke noen stor musikalfantast, men ABBA-låtene er jo noe for seg selv. Jeg er heldigvis for ung til å ha fått med meg alt ABBA-hatet. Så jeg gikk til denne filmen med godt mot, også fordi Meryl Streep har en tendens til å dukke opp i gode filmer, og jeg ble stort sett ikke skuffet. Plottet er selvsagt tynt og forutsigbart, men likevel litt forfriskende. Det er for eksempel befriende å se en romantisk film der hovedpersonen allerede har en kjæreste. Personlig gikk jeg og så filmen primært på grunn av låtene, men det var også andre ting å glede seg over her. Amanda Seyfried er rett så bedårende i rollen som Sofie, og Meryl Streep er fantastisk som alltid. Det som er nytt her er at hun også synger, og det klarer hun med glans. Hun har kanskje ikke helt stemmeprakten til å klare å bære hele “The Winner Takes It All” alene, men det skal jeg se gjennom fingrene med. Hun mer enn veier opp på alt det andre, spesielt med en nydelig tolkning av “Slipping Through My Fingers”. Resten av gjengen klarer seg mer eller mindre bra på syngefronten, med Colin Firth som en positiv overraskelse. Pierce Brosnan kunne nok behøvd noen flere sangtimer på forhånd, men det er likevel en opplevelse å se en forhenværende Bond synge om kjærlighet.

Alle låtene holder seg ganske tett opptil ABBAs originaler, noe ihvertfall jeg satte pris på. Filmen holder seg godt under 2 timer, så det kan bli litt hektisk når hele historien skal presses inn mellom all syngingen, men det går stort sett greit. Legg til et par dansenummer som er herlig lite pretensiøse, så har du vel alt du trenger for en gladkveld på kino.

Edit:
En til ting jeg kom på om filmen: Det var utrolig befriende at bryllupsscenen hverken inkluderte Wagners eller Mendelssohns bryllupsmarsj!

PS:

Nå er det jo plutselig lov å like ABBA igjen, og musikknerden i meg synes jammen det er på tide. ABBAs tekster har ikke ofte så stor dybde, men de er til gjengjeld ofte finurlig skrevet. Legg så til god rytmikk og flotte harmonier som til tider nesten er litt jazzete, og du har et sett med tidløse mesterverk som kan måle seg med de beste standardlåtene fra 20- og 30-tallet. Derfor synes jeg det var ekstra artig at frøken Seyfried under rulleteksten sang “Thank You For The Music” bare akkompagnert av et stride-piano.

PPS:

Nå ved gjenopptagelsen av bloggen frisker jeg opp litt med nytt design, og dropper navnet “Preposterous Hypothesis”, som jeg allerede er gått lei av. Jeg har bestemt meg for å ta skrittet fullt ut og blogge under mitt eget navn. Det er jo det jeg strengt tatt har gjort hele tiden, siden navnet mitt også er adressen.

Det er trist at nettavisene ikke skjønner at trafikkstatistikken ikke nødvendigvis er representativ for hva leserne faktisk vil ha¹. Jeg tror mange trykker på såkalt “morsomme” og “spennende” lenker når de skal ta en pause i hverdagen, mens de går grundigere til verks når de vil lese nyheter². Samtidig tror jeg det er vanlig å skumme gjennom mange overfladiske saker etter hverandre mens man bare plukker ut de få nyhetene man er interessert i. Dermed tror avisene at tullesakene er mer populære nettopp fordi de er tullesaker, og setter dem øverst på forsiden. Som oftest fører dette bare til at nettavisene blir dårligere nyhetsformidlere, men her ser vi et eksempel på at det kan ha negative konsekvenser i den virkelige verden også. Jeg vet dessverre ikke hvordan man skal få den jevne nordmann til å skjønne at alt de gjør på en nettavis er med på å forme avisen. Kanskje starte en gruppe på Facebook?

1. Men hva folk vil ha er selvfølgelig ikke det eneste som styrer innholdet på en nettavis. Reklameinntekter har nok minst like mye å si.
2. Korriger meg hvis det finnes forskning på dette som sier noe annet.

Vi kan se mye spennende på nattehimmelen, men vi lever likevel i en forholdsvis kjedelig tid hva gjelder spektakulære himmelfenomener. Se bare hva som vil utfolde seg på himmelen i fremtiden:

Nordlys

Ok, da. Alt er ikke bare kjedelig nå heller. Nordlys kan være temmelig heftig, på en måte bilder ikke kan forklare. Jeg anbefaler alle å reise en tur til Nord-Norge i nordlyssesongen bare for å kunne få med seg dette fenomenet i egen person. Som du kanskje vet, så skapes nordlys¹ av partikler fra Sola som treffer den øvre atmosfæren i høy hastighet. Det du kanskje ikke vet er at disse ladede partiklene gjerne tar en stor omvei før de ankommer Jorda.

Jordas magnetfelt påvirket av solvinden. Bildet er lånt fra www.geography4kids.com

Dette er en tegning av Jorda (blå sirkel) med magnetfeltet tegnet inn som streker med med piler på. Hver strek går sånn ca. fra Jordas magnetiske nordpol i Antarktis til Jordas magnetiske sydpol i Canada². Unntaket er at noen av strekene forsvinner ut av tegningen. Disse ender til slutt opp på Sola, og er en del av solvinden. Legg merke til dette: Solvinden er også magnetisk. Det fører til at Jordas magnetfelt trekkes ut til en lang hale. Og her ligger nøkkelen til det hele: Ladde partikler klarer nemlig bare å bevege seg langsetter magnetfeltlinjene, ikke på tvers av dem³. Dermed blir noen av partiklene fra Sola fanget i det rosa området på tegningen. Her ligger de og koser seg mens halen blir strukket lenger og lenger ut av solvinden. Etterhvert strekkes halen så langt ut at selv ikke solvinden kan holde den på plass lenger. Halen trekker seg da fort tilbake mot Jorda som når du slipper en sprettert, og alle partiklene som har samlet seg opp slynges med stor hastighet mot Jordas atmosfære. Men siden de fortsatt bare kan bevege seg langs magnetfeltlinjene, så går de i to store buer og treffer atmosfæren i nord og sør, og skaper nord- og sørlys:

Sørlys sett fra en romferge. Bilde fra NASA

Den observante leser har kanskje spurt seg hvorfor ikke partiklene bare kan ta snarveien ned en av traktene mellom magnetfeltlinjene, der hvor den oransje skraveringen tar små avstikkere inn mot Jorda. Svaret er at jo, det kan de. Men dette skjer bare om dagen, så effekten kan kun sees i mørketiden. Dessuten treffer de atmosfæren mye lenger nord enn nattnordlyset, så du må helt til f. eks. Svalbard for å kunne se det.

Vi kommer til å få mye bedre utsikt etterhvert

Vi lever i en spiralgalakse som heter Melkeveien. Men når vi ser opp på nattehimmelen klarer vi ikke å se noe særlig av spiralformen, siden vi ser hele galaksen fra innsiden⁴:

Nattehimmel i Utah. Bilde fra NASA

Men dette kommer til å endre seg! Akkurat som at Jorda beveger seg i bane rundt Sola, så beveger Sola seg i bane rundt Melkeveiens sentrum. Men Solas bane er ikke like pen og elliptisk som Jordas. I tillegg til å gå en stor bane rundt sentrum av galaksen, så er Sola på vei opp og ut av galakseplanet. Det vil den fortsette med i ca. 40 millioner år, før den snur og beveger seg tilbake til galakseplanet og ut på den andre siden⁵.

Utsikt fra Jorda nå og i fremtiden.

I denne sterkt overdrevne figuren ser vi Melkeveien fra siden, og pilen viser hvordan Sola vil bevege seg de neste millioner år. Man kan bare tenke seg hva våre etterkommere vil se når de titter opp på nattehimmelen i år 40 000 000. Spektakulært vil det nok være uansett.

Vi er på kollisjonskurs!

Melkeveien er ikke den eneste galaksen vi kommer til å få bedre utsikt til. Melkeveien kommer nemlig høyst sannsynlig til å kollidere med den noe større Andromedagalaksen om ca. 3 milliarder år.

Andromedagalaksen. Bilde av John Lanoue

Før det skjer vil Andromeda fylle mer og mer av nattehimmelen etterhvert som den kommer nærmere, og det vil være mulig å studere den i detalj med det blotte øyet. På den tiden vil det fortsatt være ca. 2 milliarder år igjen til Sola eksploderer og svelger Jorda, så det kan godt hende at våre etterkommere fortsatt vil være til stede for å se dette storslagne synet. Det at galakser kolliderer er ikke så veldig spesielt. Vi kan se det mange andre steder i universet:

Antennegalaksen. Bilde fra NASA

Antennegalaksen er egentlig to galakser som kolliderer. På bildet over kan man se de to opprinnelige galaksekjernene som gule områder. Under kollisjonen vil gassen som befinner seg mellom stjernene noen steder klumpe seg sammen. Nye stjerner dannes lettere i slike områder, så galaksekollisjoner fører til høy produksjon av nye stjerner. Områdene med høy stjerneproduksjon ser vi som blå områder på bildet over.

Slike galaksekollisjoner er svært vanlige i universet fordi det ikke er så langt mellom galaksene i forhold til deres størrelse. Men stjernene i galaksene er derimot veldig langt fra hverandre i forhold til deres egen størrelse, så de kolliderer i praksis aldri. Galaksene vil derfor enten passere tvers igjennom hverandre og bli kraftig deformert av tyngdekraften mellom stjernene, eller de vil slå seg sammen til en stor irregulær galakse⁶. Av samme grunn er også Sola og Jorda forholdsvis trygge under kollisjonen, men vi kommer nok til å bli kastet både hit og dit.

I videoen under har noen forskere ved hjelp av kraftige datamaskiner simulert hvordan denne kollisjonen kommer til å foregå. Videoen viser hvordan det kommer til å se ut fra Jorda, først med hele himmelen; og så med bare halvparten, slik det vil se ut på en typisk nattehimmel. Hele kollisjonen vil vare i flere milliarder år, så videoen er justert veldig mye opp i hastighet. Men vi kan se at de to galaksene vil passere gjennom hverandre flere ganger før de samler seg til en stor galakse.

Merk at dette ikke er noen fasit på hvor vårt solsystem vil ende opp i en slik kollisjon. Kollisjonen er svært kaotisk, så selv den minste dytt kan få Sola til å ende opp på et helt annet sted. Uansett ser det ut som vår lille klode har en veldig spennende fremtid!

1. Sørlys også, men jeg konsentrer meg om nordlys her for enkelhets skyld.
2. Ja, det er forvirrende at den magnetiske sydpolen ligger i nord og omvendt, men det er ikke viktig for dette temaet.
3. De kan bevege seg like lett både med og mot pilene på feltlinjene
4. Faktisk ser vi bare 0.000003% av stjernene i Melkeveien, pga. alt støvet som stopper lyset.
5. Når Sola kommer langt nok i motsatt retning vil den snu en gang til, og slik har Sola beveget seg frem og tilbake gjennom galakseplanet mange ganger i sin levetid.
6. En irregulær galakse er en galakse uten noen systematisk form.

Referatet starter nedenfor:

Thorbjørn Jagland

Kvelden startet som sagt med Jaglands innlegg. Han fremsatte seks punkter som han mente var avgjørende for et velfungerende demokrati, og kommenterte hvordan det sto til med disse. Punktene var:

Dette er nærmest å regne som en grunntese for de neste punktene, så her var det ikke så mye å si. Jagland mente vel at ja, i det store og det hele bestemmer folket.

Dette innebærer at det finnes mekanismer som begrenser myndigheten til elementene av statsforvaltningen. Maktapparatene er begrenset av konstitusjonen, og de begrenser hverandre i henhold til maktfordelingsprinsippet. Dette mente Jagland fungerte bra, og at vi har mange kontrollmekanismer mot maktmisbruk i Norge, eksemplifisert ved Sivilombudsmannen, Barneombudet, Datatilsynet og Stortingshøringer. Men han mente at pressen til en viss grad har sviktet i sin oppgave ved å bruke mindre ressurser på å opplyse om mekanismene i samfunnet lokalt og globalt og desto mer på feature og sport. For eksempel er det mange færre utenrikskorresponenter nå enn før. Han etterlyste mer kritikk av den rette sorten, slik Torbjørn Røe Isaksen og Audun Lysbakken snakker om i deres berømte Kommentariatets Diktatur.

Her mente Jagland at demokratiet har tatt et skritt tilbake ved at det er stadig færre som deltar på nominasjonsmøtene til de politiske partiene. På den annen side er det blitt mange flere som er aktive i organisasjonslivet.

Her husker jeg ikke så mye av hva Jagland sa, men han mente ihvertfall at nordmenn aksepterer mindre urettferdighet nå enn for bare ti år siden.

Her snakket Jagland om hvordan Norge som eneste land i verden har klart å holde beina på jorda etter å ha blitt nyrik på store oljeforekomster. Han rettet et spark til FrP ved å si at alle partiene unntatt ett har motstått fristelsen for å undergrave norsk økonomi ved å bruke ubegrenset med penger.

Det var her Jagland mente vi har flest utfordringer. Historisk har demokratiet omfordelt mye, men han mente at denne effekten har stagnert i det siste, og kanskje også gått litt i motsatt retning. Demokratiets iboende selvmotsigelse er at flertallet kan ta seg til rette på bekostning av minoritetene, og dette mente Jagland skjer til en viss grad. For eksempel er det de store og godt organiserte gruppene som får størst uttelling på statsbudsjettet, mens svake grupper ikke har energien og ressursene til å få gjennom sine krav. Han mente også at globaliseringen har skapt problemer i form av fri flyt av kapital, siden kapitalen flytter dit skattene er lavest. Dermed undergraves sosiale sikkerhetsnett internasjonalt etterhvert som nasjoner forsøker å tiltrekke seg kapital.

Som jeg forventet så lot ikke Jagland sjansen gå fra seg for å snakke varmt om EU, og han mente det var et problem at så mange EU-lover blir innkorporert i norsk lovverk uten at Norge har noen innflytelse. Tallet han kastet ut var 5000 lover siden EØS-avtalen ble inngått. Her mente han at Norge har eksplisitt vedtatt at vi ikke skal bestemme selv, men at andre skal bestemme for oss.

Jagland nevnte så vidt problemet med et økende byråkrati, der de folkevalgte bare utøver politikk utformet av byråkrater i partiapparatene. Han snakket videre om at vi har fått et samfunn der de fleste er medlem av en eller annen minoritet, og at disse trenger beskyttelse. Dette mente han burde gjøres ved å reformere grunnloven slik at menneskerettighetene blir innkorporert.

Etter stortingspresidentens innledning fikk hver kommentator holde et innlegg hver. Først ut var leder av Unge Høyre og politisk redaktør i Minerva, Torbjørn Røe Isaksen.

Torbjørn Røe Isaksen

Isaksen begynte med å angripe oppfatningen om at globaliseringen fører til et “race to the bottom”, som han uttrykte det. Han mente det fantes mange eksempler på at kapitalforflytningen har bragt fattige land oppover på den sosiale stigen. Han snakket videre om at nøkkelen til en liberal demokratiforståelse er at alle har en beskyttet sfære der de kan ta alle avgjørelser selv. Han pekte på to tendenser til at dette undermineres. Han sa at han støtter kampen mot global terrorisme, men at den nå brukes til å undergrave viktige rettsprinsipper er han sterkt imot. Isaksen har da også gått sterkt ut mot det mulige datalagringsdirektivet. Den andre tendensen er mindre følelse av fellesskap, som han mente er avgjørende for et velfungerende demokrati. Denne trenden viser seg spesielt i to elementer: I de store ungdomsopptøyene i Paris og København, og i økende fremmedfrykt i visse politiske miljøer.

Elin Allern

Så var det statsviter Elin Allern sin tur. Hun tok fatt i det Jagland sa om profesjonaliseringen av de politiske partiene. De har fått mindre medlemsdeltagelse, og nominasjonsmøter er en lukket affære med lite representasjon. Det er derfor en fare for at partienes medlemsorganisasjoner blir selvrekrutterende etterhvert som de krymper. Men hun mente at det var håp siden partiene fortsatt er forankret i lokale organisasjoner der det fortsatt er mye engasjement.

Muhammed Usman Rana

Nestemann ut var medisinstudent Muhammed Usman Rana. Han tok ikke overraskende tak i Jaglands uttalelse om beskyttelse av minoriteter, og utbroderte det med omtrent de samme synspunktene han fremmet i sin etterhvert så beryktede kronikk som jeg har skrevet om tidligere på denne bloggen. Han mente at de folkevalgte er redde for å ta upopulære beslutninger selv om de er til samfunnets beste, og at dette er fordi vi er blitt for enige, der de verdiliberale synspunktene har forrang. Dette eksemplifiserte han med at vi ikke er åpne for en debatt om kreasjonisme/intelligent design i Norge, og ser på amerikanere som fundamentalister som diskuterer dette åpent. Han pekte også på at Regjeringen bestemmer hvem som skal være biskoper og hvilken teologi de skal følge. Til slutt snakket han om at menneskerettighetene er vedtatt å være uforanderlige og hvordan forskjellige tolkninger av dem skaper konflikt.

Magnus Marsdal

Nå syntes jeg dette begynte å bli kjedelig, siden alle var så skjønt enige. Men så kom venstresidens stjerneskribent Magnus Marsdal på podiet. Han gikk til frontalangrep på Jaglands tolkninger. Først ville han motbevise at demokratiet går i riktig retning med at de økonomiske klasseskillene bare har økt og økt uansett hvem som har sittet i regjering. Valgdeltagelsen synker fordi folk ikke ser resultater av stemmegivningen sin. Videre angrep han oppfatningen om at flertallet tar seg til rette. Han pekte igjen på at økonomiske forskjeller øker til tross for at flertallet er mot dette. Det er tvert imot en liten børselite som tar seg til rette, uansett hva Arbeiderpartiet måtte mene. Marsdal syntes det var frekt av Jagland å anklage EØS for å være udemokratisk når han selv var delaktig i å innføre det etter at folket to ganger hadde sagt nei til EU-medlemskap. Marsdal mente at Norge ikke er et demokrati fordi de med mest makt (underforstått styrene i store bedrifter) ikke er folkevalgte. Det norske demokratiet har store problemer ifølge Marsdal, som ikke lar seg løse med større bevilgninger til sivilombudsmannen.

Stortingspresidenten igjen

Til slutt fikk Thorbjørn Jagland svare på kritikken. Det ble naturlig nok mest et svar til Magnus Marsdal, siden hans kritikk var mest direkte. Jagland var synlig oppgitt, og tilbakeviste at han skulle ha uttalt at alt gikk i riktig retning med demokratiet. Han mente han hadde sagt nøyaktig det motsatte, og også at man ikke kunne sette likhetstegn mellom flertallet og de organiserte interessene han snakket om. Datatilsynet og Sivilombudsmannen var ifølge Jagland bare eksempler på at demokrati er begrensing av makt, og ikke et hovedbudskap. Jagland var enig med Rana om at det er fare for at flertallet kan undertrykke mindretallets meninger. Han problematiserte det at kun etablerte forskere/eksperter kommer til orde i samfunnsdebatten, og at deres uttalelser ofte tas for god fisk uten etterprøving. Jagland uttalte seg også om at statskirken bør avvikles. Til slutt snakket han mer om hvorfor han har tro på EU, og at man trenger et overnasjonalt demokrati for å løse internasjonale problemer. Han sa at han er imponert over den gjensidige avhengigheten man har oppnådd i Europa, men at man selvfølgelig må diskutere hvordan dette best kan forankres i befolkningen.

Sånn, det var hele kvelden i korte trekk. Posten er allerede altfor lang, så jeg skal spare mine egne synspunkter på kveldens spørsmål til kommentarfeltet, eller eventuelt en ny bloggpost. Men jeg kan jo nevne at jeg etter arrangementet snakket kort med Muhammed Usman Rana og spurte ham hvordan han mente at de religiøse kunne overbevise andre om sine synspunkter. Da svarte han at de selvsagt måtte bruke rasjonelle argumenter, så jeg vil tro det heller er synet på debattmiljøet som skiller synspunktene våre.

Opplæringa i skole og lærebedrift skal opne dører mot verda og framtida og gi elevane og lærlingane historisk og kulturell innsikt. Ho skal byggje på respekt for menneskeverdet og på åndsfridom, nestekjærleik, likeverd og solidaritet, slik desse grunnleggjande verdiane kjem til uttrykk i kristen og humanistisk tradisjon og i ulike religionar og livssyn og slik dei er forankra i menneskerettane. Opplæringa skal fremje demokrati, likestilling og vitskapleg tenkjemåte.

Jeg liker spesielt formuleringen “slik disse kommer til uttrykk i”, siden det ikke på noen som helst måte impliserer at de nevnte verdier kun har sin opprinnelse i kristendom. At ordet kristen nevnes først kan jeg leve med, da jeg ikke benekter at Norge lenge har vært et kristent land, og siden det i denne sammenhengen ikke antyder at noen trosretning skal ha forrang foran noen annen. Spesielt hyggelig er det at opplæringen skal fremme vitenskapelig tenkemåte.

Nå krysser jeg fingrene for at forslaget skal få bred politisk oppslutning, slik at vi kan legge dette bak oss og se fremover på hvordan vi kan avvikle statskirken ytterligere.