jump to navigation

Dagsavisen har sex på hjernen March 12, 2008

Posted by Arvid in : Mediekritikk , 4comments

I dagens Dagsavisen skriver Åsne Gullikstad en stor artikkel om den nyeste sexskandalen i USA. Denne gangen er det den demokratiske guvernøren i staten New York, Eliot Spitzer, som har vært ute og svingt med snabelen hos en luksusprostituert. At denne saken skal være så viktig at den fortjener nesten en dobbeltside i utenriksavdelingen forstår jeg ikke, men Dagsavisen synes kanskje de må være balanserte i dekningen av amerikansk politikk siden de har blåst opp de tidligere sexskandalene i det republikanske partiet stort. Det kan virke slik siden de også skriver om saken på lederplass(!), hvor de avslutter med setningen “Også i USA er synden noenlunde likelig fordelt mellom partiene.”. Saken er også et nytt eksempel på dobbeltmoral i USA siden Spitzer delvis hadd bygd sin karriere på å bekjempe organisert prostitusjon, og passer dermed godt inn i norske avisers freakshow-vinkling av amerikansk politikk.

Men det som virkelig fikk meg til å sperre øynene opp var den lille “faktaboksen” i papirutgaven med tittelen “Politiske sexskandaler i USA”, der sexskandalene i amerikansk politikk er listet opp, fra Bill Clinton i 1998 til Larry Craig i 2007. Under bildet av Larry Craig står det

2007: Den republikanske homokritiske senatoren Larry Craig gikk av etter å ha blitt arrestert for “usømmelig atferd” ved å forsøke å sjekke opp en mann på et herretoalett.

Dette er direkte feil. Larry Craig annonserte riktignok at han ville gå av som senator, men han trakk tilbake uttalelsen senere og sitter fortsatt på sin plass i Senatet. Han har derimot sagt at han ikke kommer til å stille til gjenvalg. Dette hadde normalt ikke vært en så stor sak hvis det ikke hadde vært for at Gullikstads artikkel i stor grad handler om at Spitzer er under sterkt press for å trekke seg fra sin stilling. Overskriften er “Eliot Spitzer presses til å gå”, et ordvalg jeg mener i stor grad antyder at det nærmest er gitt at han kommer til å gå. Det har vi sett fra tidligere saker at det ikke nødvendigvis er.

Under et annet bilde i den samme boksen står det

2003: Den republikanske representanten Randy Cunningham ble dømt til fengsel etter å ha tatt imot bestikkelser i form av tjenester fra prostituerte.

Var det virkelig det han ble fengslet for? Wikipedia-artikkelen om mannen sier:

Cunningham resigned from the House on November 28, 2005 after pleading guilty to accepting at least $2.4 million in bribes and underreporting his income for 2004. He pled guilty to federal charges of conspiracy to commit bribery, mail fraud, wire fraud, and tax evasion. On March 3, 2006, he received a sentence of eight years and four months in prison and an order to pay $1.8 million in restitution.

Dette er i høyeste grad alvorlige handlinger som fortjener streng straff, men hvor er sexskandalen? Lenger ned nevner artikkelen:

On April 27, 2006, months after his guilty plea, Scot J. Patrow, writing for the Wall Street Journal, reported that, in addition to all the favors, gifts, and money Cunningham received from defense contractors who wanted his help in obtaining contracts, Cunningham may have been provided with prostitutes, hotel rooms, and limousines.

Dette var altså bare en ørliten del av hele saken, ikke nok til å kunne karakterisere det som en sexskandale. Jeg trodde at den forholdsvis liberale Dagsavisen ville synes at storstilt korrupsjon var verre enn et lite sidesprang, men her passet det tydeligvis ikke inn i vinklingen av saken.

Jeg leser vanligvis Dagsavisen fordi den er en av de minst tabloide avisene i Norge, men det ser dessverre ikke ut som om dette gjelder i utenriksdekningen.

Ekstrem eller moderat sekularisme? March 8, 2008

Posted by Arvid in : Politikk, Religion , 10comments

Så har til slutt sekulariseringsdebatten kommet til Norge også. Mohammad Usman Rana sitt vinnerbidrag Den sekulære ekstremismen til Aftenpostens kronikkonkurranse for yngre skribenter er blitt heftig referert og debattert siden det kom ut. Innlegget hevder i hovedsak at “[d]et moderne norske samfunn er i økende grad preget av sekulær ensretting”, og at Norge for å bli et virkelig mangfoldig og pluralistisk samfunn må gi religiøse synspunkter en større plass i offentligheten. Reaksjonene har vært sterke, og flere har degradert sin kritikk til å sammenligne Ranas synspunkter med alle slags forferdelige personer, noe Anders Heger kritiserer i dagens Dagsavisen. (Heger skriver også om hvordan fremtredende religiøse meningsbærere som Dagfinn Høybråten og Ole Kristian Kvarme slett ikke er marginalisert i den offentlige meningsutvekslingen, så det vil jeg ikke utdype her.) De faller dermed rett i fellen og fremstår som akkurat så intolerante som Rana beskylder dem for å være. Rana oppsummerer debatten godt selv i sitt motsvar. Dette tar likevel fokuset vekk fra det som er kjernen i problemstillingen:

Hvilke krav må stilles til argumentasjon i offentlig debatt? I norsk offentlighet har de religiøse lenge hatt nærmest monopol på moralske avgjørelser. Dette har grunnlag i oppfatningen om at man må være religiøs for å handle moralsk. For hvordan kan man gjøre det rette hvis man ikke står til ansvar for noen? Denne oppfatningen er gjengs i konservative kretser i USA, eksemplifisert ved den innflytelsesrike Dinesh D’Souza. Den er likevel gal. Den setter som premiss at mennesket utelukkende handler egoistisk, og ignorerer alle naturalistiske forklaringer av utviklingen av en menneskelig moral. Personlig har jeg mye større respekt for et moralsk standpunkt som er fremkommet ved nøye rasjonell overveielse, enn et som bare henviser til en mange hundre år gammel tekst.

Det er her jeg tror Rana har feiltolket den norske sekularismen. Det er allerede rom også for religiøse standpunkter i den norske meningsutvekslingen. Men disse må stilles overfor de samme kravene til konsistent argumentasjon som alle andre, spesielt når det tas til orde for å gripe inn i andres liv, eller oppfatninger som kan være direkte helsefarlige. Av de samme årsakene må den kristne formålsparagrafen ut av skolen. Gjør heller elevene istand til å ta egne etiske avgjørelser. Videre må statskirken avvikles, slik at ikke én religion får forrang i meningsdannelsen og styringen av landet. (Men det ser dessverre ut som om prosessen for å fjerne den blir lang.) Jeg mener også at Rana har et godt poeng når han skriver:

Det er ikke akkurat virkelighetsfjernt å betrakte statskirken som et instrument for politikere og lobbyister med varierende og diskutabel grad av forankring i kristen tro. De ønsker en demokratisering av kristen teologi slik at den blir et speilbilde av samfunnets nyeste verdimessige strømninger istedenfor å gjenspeile Bibelens lære.

Religionen sin skal folk få ha i fred, uten innblanding fra politikere med sine egne agendaer. Men da kan heller ikke de religiøse vente å få gjennom samfunnsendringer utelukkende på teologisk grunnlag. Flere av de religiøse innspillene i samfunnsdebatten kan ha noe for seg, men de må tåle den samme kritiske analysen som alle andre innspill. Dette er ikke ekstremt; det er høyst moderat.

Så kan vi i fellesskap slå ned på personangrep som dette.

World Saxophone Quartet March 1, 2008

Posted by Arvid in : Musikk , 2comments

Som første ordinære post vil jeg gjerne spre litt kultur.

Frijazz-gruppen World Saxophone Quartet, bestående av Oliver Lake (as), Greg Osby (as), James Carter (ts) og Hamiet Bluiett (bs), holdt i Oktober 2006 en litt spesiell konsert. De besøkte den gamle skolen til Hamiet Bluiett i Lovejoy, Illinois og spilte fire tildels ganske frie låter. Man ser at barna er litt skeptiske, men også nysgjerrige på hva dette er for noe rart. Til tider er de også veldig entusiastiske. Det er også en morsom sosiologisk observasjon å se tenåringsmødre som har med barna sine på skolen entusiastisk få dem med på kollektiv klapping. Jeg mener dette viser at Avant Garde og frijazz slett ikke trenger å være utilgjengelig bare man angriper det med et åpent sinn.

Se resten av konserten nedenfor:
 (more…)

Ånei, enda en blogg! March 1, 2008

Posted by Arvid in : Meta , 8comments

Så har jeg da til slutt tatt steget. Jeg har startet min egen blogg. I den anledning reiser det seg noen spørsmål:

Trenger verden virkelig enda en blogg?

Kort svar: Nei.

Langt svar: Med tanke på at folk bruker internett til å bekrefte sine egne antagelser kan det synes unødvendig å helle mer vann på mølla ved å kaste flere memer ut til ulvene. Det er også en smule arrogant å tro at min blogging skal kunne gjøre noen forskjell i verden. På den annen side ser man fra sider som Myspace og Facebook at selv om de angivelig skal være sosiale er det skamløst mye selvpromotering og narcissisme der. Denne bloggen faller inn i denne trenden som et verktøy for selvterapi og skrivetrening. Samtidig håper jeg at noen av innleggene kan bli plukket opp der ute og om ikke annet gjøre noen med lignende tanker som meg sikrere i sin overbevisning.

Hva?

Dette skal ikke bli et sted hvor jeg kaster ut uinteressante detaljer om min hverdag. Jeg kommer stort sett til å kommentere aktuelle hendelser, samt drive litt mediekritikk. En gang iblant vil jeg sette fokuset på musikk jeg mener fortjener mer oppmerksomhet, men jeg skal unngå at bloggen bare blir en oppslagstavle for musikksmaken min. En gang iblant kan det også komme en film-/teater-/bokanmeldelse.

Hvem faen er du? 

Jeg er p. t. fysikkstudent på femte året, og skal snart levere masteroppgave innen lavdimensjonal kvantemekanikk. Når jeg ikke sitter og regner bruker jeg stort sett tiden min på kultur. Jeg spiller flere instrumenter og synger i kor, og jeg er interessert i film, teater og litteratur. Mine politiske synspunkter vil forhåpentligvis komme frem gjennom innleggene mine. Men jeg kan jo starte med å si at jeg er ganske liberal, med en sunn skepsis mot ubegrenset kapitalisme. Sånn, der fikk du en bås å sette meg i.

Norsk? Engelsk? Sanskrit? 

Jeg er enig med dem som mener at det burde skrives mer på norsk. Samtidig er det nå engang blitt slik at engelsk språk er dominerende på internett. I tilfelle jeg skulle havne i diskusjoner med utenlandske bloggere er det fint å ha noe internasjonalt å vise til. Jeg vil derfor prøve meg på en blanding. Jeg kommer til å skrive på engelsk når jeg skriver om temaer med internasjonale forgreninger, og på norsk ellers.

Preposterous Hypothesis? 

Navnet er stjålet fra teksten til en låt av komikerduoen Flight of the Conchords. I tillegg til å være en morsom parodi på rappere har den mange fine ordleker. Navnet er valgt fordi det ser passe pretensiøst ut, samt henspiller på min vitenskapelige innfallsvinkel.

Det var det jeg ville si i første omgang. Mindre selvsentrerte innlegg vil komme snart.