jump to navigation

Filmens verden: Mamma Mia! July 23, 2008

Posted by Arvid in : Film, Meta, Musikk , 5comments

Mamma Mia!

Det er på tide å riste liv i bloggen igjen etter lengre tids pause, og jeg tenker å starte med en aldri så liten filmanmeldelse. Jeg har nemlig kastet alle hemninger og begitt meg til kinematografen for å se Mamma Mia!, filmatiseringen av den populære musikalen med samme navn.

Hvis du ikke har sittet under en busk de siste årene, så har du nok fått med deg at Mamma Mia! er en musikal med bare ABBA-låter. Den vakte spesielt stor oppsikt i norske medier, siden norske Lisa Stokke hadde hovedrollen i den første oppsetningen i London. Hvorom allting er: Som så mange andre musikaler har også denne endt opp på det store lerret, og det med et stjernelag av skuespillere som kan sees på plakaten over.

Historien, som er basert på filmen Buona Sera, Mrs. Campbell, består i at Sofie (Amanda Seyfried) har snoket i den gamle dagboken til sin mor Donna (Meryl Streep), som driver et nedslitt hotell på en gresk øy. Sofie vil vite hvem som er faren hennes, og finner i dagboken tre kandidater (Pierce Brosnan, Colin Firth og Stellan Skarsgård) som hun prompte inviterer til sitt nært forestående bryllup. Selvsagt uten å si fra til sin mor. Dette skaper alle slags pinlige og/eller emosjonelle situasjoner, som selvsagt alle blir gode unnskyldninger for å lire av seg en sang signert herrene Andersson og Ulvaeus.

Jeg er vanligvis ikke noen stor musikalfantast, men ABBA-låtene er jo noe for seg selv. Jeg er heldigvis for ung til å ha fått med meg alt ABBA-hatet. Så jeg gikk til denne filmen med godt mot, også fordi Meryl Streep har en tendens til å dukke opp i gode filmer, og jeg ble stort sett ikke skuffet. Plottet er selvsagt tynt og forutsigbart, men likevel litt forfriskende. Det er for eksempel befriende å se en romantisk film der hovedpersonen allerede har en kjæreste. Personlig gikk jeg og så filmen primært på grunn av låtene, men det var også andre ting å glede seg over her. Amanda Seyfried er rett så bedårende i rollen som Sofie, og Meryl Streep er fantastisk som alltid. Det som er nytt her er at hun også synger, og det klarer hun med glans. Hun har kanskje ikke helt stemmeprakten til å klare å bære hele “The Winner Takes It All” alene, men det skal jeg se gjennom fingrene med. Hun mer enn veier opp på alt det andre, spesielt med en nydelig tolkning av “Slipping Through My Fingers”. Resten av gjengen klarer seg mer eller mindre bra på syngefronten, med Colin Firth som en positiv overraskelse. Pierce Brosnan kunne nok behøvd noen flere sangtimer på forhånd, men det er likevel en opplevelse å se en forhenværende Bond synge om kjærlighet.

Alle låtene holder seg ganske tett opptil ABBAs originaler, noe ihvertfall jeg satte pris på. Filmen holder seg godt under 2 timer, så det kan bli litt hektisk når hele historien skal presses inn mellom all syngingen, men det går stort sett greit. Legg til et par dansenummer som er herlig lite pretensiøse, så har du vel alt du trenger for en gladkveld på kino.

Edit:
En til ting jeg kom på om filmen: Det var utrolig befriende at bryllupsscenen hverken inkluderte Wagners eller Mendelssohns bryllupsmarsj!

PS:

Nå er det jo plutselig lov å like ABBA igjen, og musikknerden i meg synes jammen det er på tide. ABBAs tekster har ikke ofte så stor dybde, men de er til gjengjeld ofte finurlig skrevet. Legg så til god rytmikk og flotte harmonier som til tider nesten er litt jazzete, og du har et sett med tidløse mesterverk som kan måle seg med de beste standardlåtene fra 20- og 30-tallet. Derfor synes jeg det var ekstra artig at frøken Seyfried under rulleteksten sang “Thank You For The Music” bare akkompagnert av et stride-piano.

PPS:

Nå ved gjenopptagelsen av bloggen frisker jeg opp litt med nytt design, og dropper navnet “Preposterous Hypothesis”, som jeg allerede er gått lei av. Jeg har bestemt meg for å ta skrittet fullt ut og blogge under mitt eget navn. Det er jo det jeg strengt tatt har gjort hele tiden, siden navnet mitt også er adressen.