jump to navigation

Ekstrem eller moderat sekularisme? March 8, 2008

Posted by Arvid in : Politikk, Religion , 10comments

Så har til slutt sekulariseringsdebatten kommet til Norge også. Mohammad Usman Rana sitt vinnerbidrag Den sekulære ekstremismen til Aftenpostens kronikkonkurranse for yngre skribenter er blitt heftig referert og debattert siden det kom ut. Innlegget hevder i hovedsak at “[d]et moderne norske samfunn er i økende grad preget av sekulær ensretting”, og at Norge for å bli et virkelig mangfoldig og pluralistisk samfunn må gi religiøse synspunkter en større plass i offentligheten. Reaksjonene har vært sterke, og flere har degradert sin kritikk til å sammenligne Ranas synspunkter med alle slags forferdelige personer, noe Anders Heger kritiserer i dagens Dagsavisen. (Heger skriver også om hvordan fremtredende religiøse meningsbærere som Dagfinn Høybråten og Ole Kristian Kvarme slett ikke er marginalisert i den offentlige meningsutvekslingen, så det vil jeg ikke utdype her.) De faller dermed rett i fellen og fremstår som akkurat så intolerante som Rana beskylder dem for å være. Rana oppsummerer debatten godt selv i sitt motsvar. Dette tar likevel fokuset vekk fra det som er kjernen i problemstillingen:

Hvilke krav må stilles til argumentasjon i offentlig debatt? I norsk offentlighet har de religiøse lenge hatt nærmest monopol på moralske avgjørelser. Dette har grunnlag i oppfatningen om at man må være religiøs for å handle moralsk. For hvordan kan man gjøre det rette hvis man ikke står til ansvar for noen? Denne oppfatningen er gjengs i konservative kretser i USA, eksemplifisert ved den innflytelsesrike Dinesh D’Souza. Den er likevel gal. Den setter som premiss at mennesket utelukkende handler egoistisk, og ignorerer alle naturalistiske forklaringer av utviklingen av en menneskelig moral. Personlig har jeg mye større respekt for et moralsk standpunkt som er fremkommet ved nøye rasjonell overveielse, enn et som bare henviser til en mange hundre år gammel tekst.

Det er her jeg tror Rana har feiltolket den norske sekularismen. Det er allerede rom også for religiøse standpunkter i den norske meningsutvekslingen. Men disse må stilles overfor de samme kravene til konsistent argumentasjon som alle andre, spesielt når det tas til orde for å gripe inn i andres liv, eller oppfatninger som kan være direkte helsefarlige. Av de samme årsakene må den kristne formålsparagrafen ut av skolen. Gjør heller elevene istand til å ta egne etiske avgjørelser. Videre må statskirken avvikles, slik at ikke én religion får forrang i meningsdannelsen og styringen av landet. (Men det ser dessverre ut som om prosessen for å fjerne den blir lang.) Jeg mener også at Rana har et godt poeng når han skriver:

Det er ikke akkurat virkelighetsfjernt å betrakte statskirken som et instrument for politikere og lobbyister med varierende og diskutabel grad av forankring i kristen tro. De ønsker en demokratisering av kristen teologi slik at den blir et speilbilde av samfunnets nyeste verdimessige strømninger istedenfor å gjenspeile Bibelens lære.

Religionen sin skal folk få ha i fred, uten innblanding fra politikere med sine egne agendaer. Men da kan heller ikke de religiøse vente å få gjennom samfunnsendringer utelukkende på teologisk grunnlag. Flere av de religiøse innspillene i samfunnsdebatten kan ha noe for seg, men de må tåle den samme kritiske analysen som alle andre innspill. Dette er ikke ekstremt; det er høyst moderat.

Så kan vi i fellesskap slå ned på personangrep som dette.